Hvorfor blogger jeg?

Jeg har, når jeg skriver dette, 188 ideer til tema jeg kan skrive artikler eller blogginnlegg om. Det har jeg samlet over noen år, og jeg får nye ideer hver uke.

Men jeg har ikke skrevet en eneste en av de før jeg laget dette nettstedet.

Hva har holdt meg igjen?

Bedragersyndromet er det korte svaret. Jeg har vært redd for at hvis jeg skriver noe vil jeg bli avslørt. At jeg ikke er så flink som jeg har klart å gi inntrykk av. Tenk hvis jeg blir utsatt for o-store-kritikk?

I tillegg har jeg holdt meg selv igjen, fordi jeg ikke har følt at det jeg har å komme med er revolusjonerende nok. Stort nok. Viktig nok.

Hva gjorde at jeg endelig fikk gang?

Det er en liste, egentlig. Her:

• Veldig mye av det jeg har lært, og de perspektivene jeg har, har jeg fått fra andre som har delt på web. De har brukt tid på å skrive hva de tenker, har funnet og har lært seg. Det er på tide å gi tilbake, og jeg er klar for å dele det jeg tenker, finner og har lært meg.
• Jeg har fått litt mer selvtillit, og står bedre i den jeg er. Nå er jeg klar for den o-store-kritikken.
• Det er en bevegelse, kalt The Small Web, som har inspirert meg en hel haug. Her er også mange av blogginnleggene virkelig lavterskel, og da forsvinner litt frykten for at det jeg skriver ikke er revolusjonerende nok.
• Etter å ha skrevet bok (Argh.) er kanskje ikke blogg så farlig? (Det er fortsatt dritskummelt, faktisk.)
• Jeg innså at med en blogg havner du ikke plutselig i feeden til noen. Alle må aktivt oppsøke det du skriver, og det er litt behagelig å tenke på.

Nå i starten må jeg finne form, språk, retning og frekvens, så ha tålmodighet med meg. Jeg finner det ikke hvis jeg ikke starter en plass.

(Det siste avsnittet der er en sikringsstrategi for å døyve litt frykten for å bli avslørt. Sorry.)

PS: Litt ekstern inspirasjon

• You should blog (Keith Kurson)