Jeg er kvitt taleangsten

Jeg har hatt taleangst så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var en sjenert liten gutt. Da var andre mennesker ganske skumle, og det å snakke foran til forsamlinger var skummelt.

I fjor bestemte jeg meg for at jeg skulle bli komfortabel med å snakke foran andre. Ikke bare komfortabel – jeg skulle lære å like det og kose meg i øyeblikket.

I går snakket jeg, sammen med Lars, om boka vår på Designfrokost foran 50 mer-eller-mindre ukjente mennesker.

Det gikk så bra at jeg ble litt irritert. Hva faen har jeg gått rundt og angstet for?

Jeg hadde tilnærmet hvilepuls, både før vi startet og mens vi holdt på. Selv da ting ikke gikk helt etter planen (gikk tom for strøm på batteriet til mikrofonen), var pulsgrafen min paddeflat.

Null angst. Null nervøsitet. Jeg var kurert! Halle-fucking-luja! Eller har jeg egentlig hatt taleangst de siste 25 årene?

Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis var jeg for bevisst min sjenerthet da jeg var liten, og i mer voksen alder har jeg rasjonalisert meg til at det er taleangst jeg har.

Heldigvis er jeg ikke en bitter person, så jeg dveler ikke ved alt jeg har gått glipp av. (Kanskje litt.) Nå ser jeg frem til dørene dette kan åpne. Gi meg foredrag og innlegg! Gi meg konferanser! Gi meg en talerstol! Jeg har 188 ting jeg vil snakke om.