Tre modus

Det siste halvannet året har jeg sprunget nesten hver dag. I snitt har jeg rundt to dager hver måneden hvor jeg ikke springer. For å få til dette må jeg ha rutine. Det som fungerer for meg er å stå opp grytidlig og springe før arbeidsdagen begynner.

Det er tre grunner til at jeg springer så mye:

1. Det er godt for helsa.
2. Jeg elsker idiotprosjekt (jeg skal springe minst 3660 km i år).
3. Det er terapi.

Dette blogginnlegget handler om den tredje; det er terapi.

I en hverdag fullt med oppgaver, plikter og skjerm, enten liten eller stor, er det lite tid for å bare være meg med meg selv. Tid til et kognitivt og mentalt pusterom. Et pusterom som gir meg muligheten til å reflektere, tenke og prosessere alt det som skjer ellers.

Springingen gir meg det pusterommet.

Samtidig er det ikke alltid jeg trenger et pusterom, og derfor har jeg tre modus når jeg springer:

1. Mottakelig for ny kunnskap og informasjon.
2. Ikke mottakelig, men ønsker distraksjon.
3. Trenger pusterom.

Når jeg er mottakelig for ny kunnskap og informasjon hører jeg på lydbok eller podkast. Alltid om noe faglig relatert. Jeg leser ikke skjønnlitterære bøker. Antall fagbøker jeg har lest (hørt) mens jeg har sprunget begynner å bli et respektabelt antall.

Når jeg ikke er mottakelig, men ønsker distraksjon hører jeg på musikk.

Når jeg trenger pusterom hører jeg på ingenting. Det er dette som er terapi.

Av og til begynner med med å høre på en lydbok eller en podkast, men tankene flyr avgårde. Det er et tegn på at jeg trenger et pusterom, og jeg skrur av det jeg hører på og lar tankene fly.

Det er stort sett på springetur at jeg kommer på nye, gode ideer. Det er uavhengig av modus.