Jeg liker ikke merkelapper

En av grunnene til at jeg kaller meg «20 % punker» er at jeg ikke liker merkelapper. Jeg har måttet grave litt i meg selv for å finne ut hvorfor, og har disse hypotesene:

• Jeg liker ikke begrensningen en merkelapp har. Hvis jeg hadde kun kalt meg «designer» hadde det vært vanskeligere å gjøre noe annet.
• Å knytte seg for tett til merkelapper gjør at det blir en del av identiteten. Hvis du da mister den merkelappen så mister du en del av identiteten din. Da tviholder du kanskje for lenge på en merkelapp du skulle fjernet for lenge siden. Og hvis du mister den på grunn av et uhell (f.eks en løper får en alvorlig løpsskade), så vil det ha større implikasjoner enn hvis du ikke hadde den merkelappen.

Å gi andre merkelapper er også dumt, men de har en tendens til å klare det helt fint selv.

Hvis noen kaller seg for utvikler, så er det vanskeligere å få den personen til å bidra på noe annet enn utvikling.

Og vi kan strekke denne strikken litt lenger:

Jeg har mang en gang sagt «Jeg hater folk som ikke bruker blinklys». Det jeg burde si er «Jeg hater når folk ikke bruker blinklys». Fordi å gi folk merkelappen «en som ikke bruker blinklys» blir urettferdig. Det er også unødvendig generaliserende å hate hele mennesket på grunn av en handling du misliker.

Så istedenfor å «hate elsparkesykler», så kan du heller være mer spesifikk og fokusere på handlingen: «jeg hater når folk parkerer elsparkesykkelen på dårlig måte».

At noen (meg selv inkludert) gjør noe, gjør de ikke fortjent til en merkelapp.

Å bruke merkelapper som et retorisk grep

Fra en LinkedIn-post av Daniel Pink

I et forskningsforsøk fikk to grupper det samme spørsmålet, stilt på to forskjellige måter:

Første måten: «Kan du hjelpe meg å rydde?» Andre måten: «Kan du være en hjelper, og bli med å rydde?»

Den andre måten gjorde det 33 % mer sannsynlig at de hjalp å rydde.

Så med å gi folk en merkelapp, en identitet, altså at de ville være en «hjelper» økte sannsynligheten for at de hjalp.